Som sulteforet og trofast Blog from Hell-leser får du nå min høyst personlige VM-historie. Den startet i 1978 da jeg som 7 åring fikk avgjøre om vi skulle kjøre hjem fra hytta før eller etter finalen. Ved tidlig avreise ville jeg få finalen i farger, men samtidig risikere å gå glipp av starten. Jeg valgte det andre alternativet, noe som innebar hele kampen på en 22 tommers svart/hvit-tv. Jeg husker Kempes , et inferno av konfetti og omtrent hele startoppstillingen til Nederland. Rensenbrink, Krol, Neeskens, 2 ganger van der Kerkhof er navn som har brent seg fast.

I 1982 var besettelsen total. Paninis sticker album var komplett og kunnskapen om lagene var på all-time-high. Det samme kan man si om mesterskapet. Makan til VM! Zico, Eder, Platini, Giresse, Rummenigge, Boniek, Rossi og Tardelli. Tardellis legendariske jubelscener er et italiensk sportsøyeblikk på linje med Brås stavbrekk. Jeg glemmer aldri at grisen Scumachers drapsforsøk på Battiston faktisk ikke endte med så mye som et skarve frispark. Denne kampen, semifinalen mellom Vest Tyskland og Frankrike, er i mine øyne tidenes VM-kamp. Tyskland vant etter VM-historiens første straffekonk, men hvis man husker Uli Stielike ansiktsuttrykk etter kampenvar det lite som minte om glede. Mer sønderknust mann (etter straffemiss) fikk ikke verden se før Gazzas tårer i 90.

Så kom 86 og Maradona. Guds hånd og soloraid fra en annen planet husker alle. Mange husker Danmark på godt og vondt. Mest godt: Elkjær, Laudrup, Lerby og Olsen som var den lille store helt til han ødela alt med alle tversoverpasningers mor. Min selektive hukommelse plukker også ut Josimar og Lineker, og mange enkeltkamper. Det verste er at jeg husker hvor jeg oppholdt meg når disse kampene ble spilt. Den dørgende kjedelige Vest-Tyskland – Marokko så jeg på en ferje i Danmark. 1-0 til tyskerne e.e.o. og selvfølgelig tok de seg helt til finalen. Heldigvis fikk de pryl og vi fikk et mesterskap hvor det beste laget vant og den aller største fikk løfte trofeet.

90 var en nedtur. Lite mål og kymisk fotball. Costa Rica og Kamerun var høydepunkter i innledningen , og Englands exit i semien er uforglemmelig. Argentina tok seg til finalen ved å vinne 2 kamper på normalt vis, mens keeper Goycochea ordnet resten i straffekonkene. Da var det nesten like greit at Tyskland tok revansje i finalen. De hadde tross “vunnet” i både 8.dels- og kvartfinale.

Så kom 94 og Bønda fra nord. Vi slo Mexico og Rekdals mildt sagt spesielle jubelscener skulle etter hvert vise seg å utgjøre hele beholdningen av norsk “glede”. Det holdt ikke til avansement men det var akk så nære. Svenskene derimot gikk nesten hela vägen og det med lirare som Brolin, Dahlin og Andersson. At de 2 førstnevnte taklet suksessen særlig bra kan vel ingen påstå. At Italia tok seg helt til finalen forteller det meste om hvorfor de ofte kalles et mesterskapslag. Roberto Baggio var dette årets Rossi/Schillachi og fikk laget egenfotig gjennom sluttspillet. Som seg hør og bør brente han det avgjørende straffesparket i finalen. Romario og Brasil tok endelig gullet paradoksalt nok ved å spille mindre brasiliansk enn tidligere årganger. Fotball er dessverre mer enn underholdning.

1998 vier jeg liten oppmerksomhet. Den 23. juni satt jeg nyforlovet i en hotellbar i Müllheim og hørte på tyskere som ropte “computerfussball” en gang i minuttet i håp om at Drillo skulle høre dem. Gjett om de fikk uttrykket i returnert med renter når jeg svevde under taklampa etter Rekas straffe (mot Brasil som du sikkert har skjønt). Frankrike tok for øvrig et fortjent gull.

Nyforlovet i 98. Nybakt far i 2002. Theodor på 3 mnd. fikk gleden av å se sin første VM-finale på et hotellrom i Bergen. Ronaldo scoret begge i 2-0 seieren over et  Tyskland som igjen ble gitt gratis finaleplass (Paraguay, USA og Sør-Korea var storhetene de måtte beseire). England kunne gjort det store etter å ha tatt ledelsen mot Brasil i kvarten, men da fikk vi se en full sjømann gi bort seieren til Ronaldinho. Med dette fikk vi bekreftet at det i en hver engelske VM-tropp er det med en klovn eller to som gjør sitt ytterste for å sabotere drømmen vi alle har.

Merkelig nok er 2006 et at mesterskapene jeg husker minst fra. Mulig disken er full. England sendte flere klovner enn vanlig og røk ut mot Portugal på straffer. Før det hadde den motbydelige Ronaldo sørget for at lagkamerat Rooney ble utvist. Fra straffemerket bommet for øvrig de tre urutinerte lettvekterne Lampard, Gerrard og Carragher. Zidane mistet (og brukte) hodet. Materazzi er ingen verdig vinner, mens Cannavaro var kongen.

Årets VM er godt i gang. Hver dag er en fest. Paninis sticker album er ikke komplett, men det jobbes med saken. Theodor (nå 8 ) er hekta og knuser sin far i spillerstallkunnskaper. I dag kunne han fortelle at Guk hadde tabbet seg skikkelig ut. Sammen ser vi det meste og det er heldigvis uvesentlig om kampen er av høy kvalitet eller ikke. Det erda tross alt VM!.  

Neste oppdatering fra tv-stolen kommer før dere aner det.

Verkstedhallen på Svartlamon en iskald vinterkveld i 2010 minte mye om en minst like kald vinterkveld på Meråker Samfunnshus i 1987.  Ja, det heter PÅ huset i Meråker. På scenen scenen står Stage Dolls og leverer kontant og fengende allsangrock. Den eneste forskjellen er vel at både de på og foran scenen er blitt en god del eldre. Samt at de nå lanserte sin sjuende studio-LP, mens de i 87 hadde to plater i kofferten. Heter det forresten studio-LP lenger? Studio-MP3? Who knows?.

Grunnen til at Sony Music nå satser friskt med tv-reklame og annonsering må vel være at Stage Dolls fortsatt har et publikum som kjøper en og annen cd. Retrobølgen er høy og kraftig, og med et nytt album (heter det fortsatt album?) som låter som det kom ut i 1989 er det gode muligheter for at dette blir en suksess.

En velfortjent suksess i så fall. Få, om noen, har turnert Norge så mye som Stage Dolls har gjort i 25 år. De var så høyt som nr 46 på Billboard-lista, solgte 150000 av plata Stage Dolls bare i statene, og var en hårsbredd fra det store gjennombruddet. Deretter kom grønsjen og tok kvelertak på den melodiøse hardrocken (nei, jeg kalte det ikke puddelrock). De fleste ville vel kalt det en dag og funnet seg en sju-til-tre jobb, men Torstein Flakne valgte å fortsette med det han kunne best. 

Plate nr. 3 i samlingen

Selv ble jeg fan i 1985. Debutplata Soldier’s Gun er faktisk plate nr. 3 i min LP-samling (kun slått av samleplata The Heavy Way og Accepts Metal Heart). Når du i en periode har en platesamling som teller 3 enheter sier det seg selv at platene fikk utallige runder under stiften. Soldier’s Gun ble nesten spilt i hjel. Jeg kunne hver eneste tekst, og kan faktisk  i dag huske at det er en skrivefeil på innercoveret på teksten til låta Ten Tons. Senere fulgte Commandos som fortsatt står seg bra. Begge de 2 første hadde fortjent en remastret de-luxe utgivelse i dag.

De var altså 2 plater ut i karrieren da jeg ruslet de 50 meterne hjemmefra til Meråker Samfunnshus i 1987. At de gjorde inntrykk må kalles en underdrivelse. Populariten var stigende og Stage Dolls kom med full pakke både lyd- og lysmessig. Dette var det første “ordentlige” rockebandet jeg så live, og det påvirket nok helt klart musikksmaken for årene som fulgte.

For en trofast Stage Dolls-følger er det nesten ikke til å tro at de etter 25 år leverer kanskje sitt mest helstøpte album noensinne. Plata Always skrur tida tilbake tilbake i tid uten å virke utdatert. 4-5 av låtene går rett inn på Greatest Hits og resten ligger ikke langt bak. Always er ikke trendy, men den er troverdig. Det eneste som ikke er er helt troverdig er coverbildet hvor Photoshop har gjort Terje Storli i hvert fall 20 år yngre enn i virkeligheten.

PS: Uttrykk som stift og innercover vil nok virke uforståelig for mine tusener av unge lesere. Spør pappa hvis du er usikker på betydningen.

Alle som er glade i engelsk fotball (og som vokste opp under Keegan) kunne ikke unngå å bli nostalgisk av NRKs fantastiske jubileumssending for å markere tippekampens 40-årsdag. Her var det korte shortser (derav navnet…shorts! ikke longs…), feite koteletter, skeive tannstillinger, komiske dommere, legendariske jubelscener (et eller flere små hopp med knyttneven i været), og ikke minst ærlige hardt arbeidende fotballhelter.

Min historie med tippekampen er ikke like lang som NRKs, men ganske nøyaktig 30 år. Så vidt jeg husker (og jeg husker ganske godt) var min første tippekamp den 10. november 1979. Som nyfrelst City-supporter og fotballidiot hadde jeg fått med meg at nasjonens tv-kanal skulle sende engelsk fotball, og i en liten notis i Adressa på kampdagen kunne jeg til min store glede lese at årets første kamp var storoppgjøret City – United.

Ventetiden ble kortet ned med å tegne farsdagsgave. Som vanlig Maine Road sett fra lufta med utallige blåkledde tilskuere, en håndfull røde i et hjørne og en lyseblå spiller som sender et prosjektil i krysset. Til far, fra Knut. Han ble sikkert glad og minst overrasket over valget av motiv.

Etter lørdagsgrøten var det bare å legge seg på gulvet foran den forhodsvis nye Luma farge-tv’en og vente. Forbindelsen til England ble greit opprettet (noe som slettes ikke var en selvfølge) og det ble satt over til Øyvind Johnsen på Maine Road i det lagene sprang ut på banen.Engelskmenn gikk aldri ut på banen, de spurtet. Et par spensthopp og en liten spurt senere var de klare til kamp.

Kampforløpet husker jeg ikke men jeg glemmer aldri hvor stort det var for første gang å se de lyseblå i aksjon. Det jeg også husker er at det var målløst ved pause og at litt ut i andre omgang ble alt svart. Og da mener jeg ikke bare skjermen. Rommet ble svart. Hele Kopperå ble svart. Strømmen forsvant og det skulle vise seg å ikke være en strømstans av den midlertidige typen. Den ble borte i 5 dager.

Etter først ha tent noen lys, ble det etter litt telefonering funnet ut at det var brann i Fabrikken. Fabrikken med stor F het Meraker Smelteverk og var bygdas hjørnesteinsbedrift. Den var grunnlaget for at det i det hele tatt bodde en del folk i Kopperå, hvor jeg altså vokste opp. Tilbake til brannen; Glødende metall hadde fosset i alt for store mengder ut av tappehullet funnet sine egne veier. Skadene var store i det som omtales som den verste brannen i Fabrikkens historie.

Vi bodde i 2. etasje på Kopperå Samvirkelag, og etter å tent noen flere lys og samlet oss på kjøkkenet kjente vi at brannens effekt var raskt merkbar. Det ble kaldt. Vedfyring fantes nemlig ikke på Kopperå s-lag, og mens varmen i radioatorene forsvant ble det tid til å begynne å tenke på konsekvensene av en langvarig strømstans. Mens de voksne tenkte på kjølediskene i butikken, kalde middager og en stadig synkende innetemeratur, hadde jeg bare én tanke i hodet. Hvordan gikk det med City?

Dette var i 1979 og informasjonsflyten hadde ikke nådd de store høyder. Jeg tror jeg måtte vente til mandagens avis før jeg fikk svaret. På gulvet på et iskaldt kjøkken kunne jeg legge ut den enorme Adresseavisen som nøytralt kunne informere om at City hadde slått United 2-0. At det var Henry og Robinson som hadde scoret tok det lengre tid å finne ut. I avisa var brannen hovedoppslag og tittelen “Millionbrann” gjorde inntrykk. En del har nok utklippet enda, mens jeg sannsynligvis klippet ut ligatabellen…

Strømmen kom tilbake på onsdag. Kjølevarene på butikken hadde berget greit siden utetemperaturen lå på rundt 10 minus disse dagene. Mot slutten av uka reiste storebror, mor og jeg med tog til Oslo. Jeg satt med den nyinnkjøpte boka “Alt om Engelsk Fotball 79/80″ under hele togturen og registrerte høyde, vekt, mål og kamper for heltene på City, men enset sannsynligvis ikke stort av naturen eller omgivelsene for øvrig før vi rullet inn på Østbanen. Dagen etter registrerte jeg derimot at Brighton detonerte en av de største bombene i tipekamphistorien da de slo storlaget Nottingham Forest 1-0 på bortebane.

Roar Strand har nettopp vunnet sitt 15. seriegull. Ingen over , ingen i nærheten. At han har sin del av æren for gullet er det ingen tvil om. De fleste i Rosenborg nevner Roar som en inspirasjon på trening og et eksempel til etterfølgelse med sin innstilling og moral. Vi snakker om tidenes klubbspiller. Han som aldri forsvant til Tyrkia eller Sveits eller en annen liga vi i fotballstormakten Norge liker å kalle bakgård.

Ved siden av Nils Arne Eggen er nok Roar den som det trønderske publikum helst skulle sett på sokkel utenfor Lerkendal. I hvert fall hvis du spør dem i dag. Spør du  derimot om ett år tror jeg kanskje både Erik, Bent og Harald kommer foran i rangeringen. Roar, som fyller 40 i februar, har nemlig bestemt for ytterligere én sesong. De som har sett Roar på banen i det siste vil nok være enige i at det ikke er hans klokeste valg i karrieren.

Roar har alltid vært en lett-trent løpsmaskin, rimelig målfarlig og etter hvert taktisk meget klok. Teknikken som har vært på middels nivå har stort sett blitt kamuflert av en innsats ingen har vært i nærheten av. Hva så når løpsstyrken dabber av og basisteknikken svikter helt? Når de enkle pasningene går ut over sidelinja, og kroppen ikke holder 2 ganger 45.  Forsvarer han da en godt betalt plass i en tropp som er ferdige med et tungt generasjonsskifte, og som har vunnet et imponerende seriemesterskap?.

Kan et lag som skal slanke spillerstallen ta seg råd til at en av de best betalte ikke holder en hel fotballkamp?. Synes Roar selv at det er greit at han holder lovende unggutter ute av stallen når han selv kun er innpå i 2/3 av kampene og spiller i snitt 45 minutter  i disse?. Det gjør han tydeligvis og Erik Hamren er enig.

Bent Skammelsrud ble i sin tid dumpet av Åge Hareide etter en meget god sesong. Bent likte det svært dårlig, men falt heldigvis ikke for fristelsen om å trappe ned hos en middelhavsfarer på Østlandet. Derfor blir han husket som en fantastisk fotbalspiller. Det blir ikke en del andre som spilte så lenge at det oste oldboysfotball av dem. Roar, ikke gå i oldboysfella, det er ikke artig å se en gammel mann som prøver så godt han kan. Det er faktisk mye bedre å se en junior som gjør sitt beste for å spille seg inn i RBK-historien. Da kan Roar stolt stå på sidelinja som talentutvikler og inspirator, og samtidig bli husket som den Supermann har var.

I motsetning til til norske drakter som ser ut som handleposer har de engelske ofte vært i en egen klasse. Stilrene, klassiske og moderne, med kun en sponsorlogo. La det imidlertid være sagt. I år er det langt mellom lyspunktene. Derfor presenteres herved de 5 verste og 3 beste hjemmedraktene.

Nr 5 (fra bunnen): Tottenham

Denne er ikke grusom men den gule “pynten” er helt malplassert på en i utgangspunktet fin drakt. I tillegg er jo sponsorlogoen helt usmakelig både i innhold og utforming.

Nr.4: West Ham

80-tallet går visst aldri av moten, men det som var trendy den gang er og blir harry. Trodde aldri disse rutene skulle komme tilbake, men her har Umbro gått i retro-fella. Alt som er gammelt er ikke bra.

Nr.3: Everton

Nok en back to the eighties-drakt som skal minne om Evertons gullalder. Denne gangen er det hvite feltet større og mer malplassert enn noen gang. Fransk produsent, kinesisk sponsor og antageligvis en designer som er Liverpool-fan. Bortedrakta er enda verre. Svart og rosa… 

Nr.2: Bolton

Strekkoder gjør seg ikke på noe produkt. Ei heller en fotballdrakt. Det er ille nok å være Bolton-supporter, nå straffes de i tillegg med å bli scannet hver gang de skal handle egg og bønner.

Nr.1 Manchester United

Den verste til slutt. En i utgangspunktet en forferdelig drakt er “spritet” opp med en stor svart malplassert V. Dette bekrefter teorien  om at om at design er uvesentlig på Man. United-produkter. Det finnes en million tullinger der ute likevel som casher ut. 

Så til toppen av ligaen.

Nr.3: Fulham

Enkelt og smakfullt. Ingen vinkler og fiksfakserier her. En drakt mannfolk slipper å skjemmes i.

Nr.2: Burnley

Nyopprykkede Burney vant ligaen for 50 år siden. Dette markerer de med å kopiere gulldrakta. Klassisk drakt som oser 60-tall. Legg merke til at produsenten (Errea) har valgt å fjerne logoen for å gjøre drakta mest mulig autentisk. Synd denne får en kort karriere i PL. 

And the winner is… Manchester City!

Ekstrem rikdom medfører ofte smakløshet. Her er unntaket. Klassisk og stilren. Moderne og retro. Endelig er Umbro tilbake og resultatet taler for seg selv. Om ikke  City vinner ligaen så innrømmer selv de røde fra utkanten av byen at de knuser all motstand i denne kåringen.

Løping er tungt for de fleste av oss. Selv er jeg utslitt når jeg lander på trappa etter min faste runde på 35 minutter. Med dagens formnivå  kunne jeg kanskje løpt en times tid før kroppen ville gitt beskjed om at grensen er nådd. De som er i god form løper nok et par timer i strekk. De som er meget godt trent holder det kanskje gående i 3-4 timer. Da kalles du gjerne en aktiv idrettsutøver eller en gal mann i 40-årskrise. Hva kaller man så en fyr som løper 230 km med 26 innlagte fjelltopper på 38 timer og 20 minutter?

Han kalles Hallgeir Martin Lundemo og har nettopp utført en idrettsprestasjon så ekstrem at ingen tør prøve å gjøre det samme. Han besteg alle Meråkers 26 fjelltopper over 1000 meter i et maratonløp ingen har sett maken til. Han har gjennomført “The 26 Peaks Extremity Race”. Med PR-messig drahjelp av Petter Northug jr har han gjort sitt for å forsterke Meråkers posisjon som en idrettskommune nummer 1. Noen hevder kanskje at han ikke takker nei til litt blest omkring seg selv heller, men hvis man løper i fjellet i 38 timer så vil jeg si at den oppmerksomheten er velfortjent. Nå er jeg rimelig sikker på at det ikke var ønsket om PR som drev Hallgeir videre med vonde bein i regn og mørke, men rett og slett ønsket om å sette en vanvittig rekord. Medieoppmerksomhet får han likevel nok av til høsten som deltaker i 71 grader nord på TV Norge.

Lokalt har interessen vært stor og positiv til rekordløpet, men som i alle mindre samfunn sitter det noen grinebitere og surmuler. I Meråker murres det over at det kanskje er brukt noen kroner fra kommunens omstillingsmidler til dette løpet. Til det er det bare å si at hvem som helst kan søke om slike midler, og at det opp gjennom årene er skuslet borte offentlige midler på langt verre prosjekter enn dette. Langtidseffekten av Hallgeirs profilering av Meråker er massiv søknad til bygdas skigymnas og sommerlige idrettsskoler. På sikt tror jeg også at folk er villige til å betale for guidede toppturer med lokale idrettshelter. Slike pakketurer som inkluderer hotell og full forpleining er prøvd ut med suksess andre steder. De såkalte omstillingsmidlene i mine øyne brukt til sitt egentlige formål, nemlig å omstille Meråker fra industrikommune til idrettskommune.

En annen effekt er Meråkerbyggenes trivsel og form som blir bedre for hvert år etter at Hallgeir fikk satt de 26 toppene på kartet. Selv tviler jeg på at jeg hadde tatt med familien på Kluken (1110 m.o.h.) i fjor uten  Hallgeirs “hjelp”. I år står selveste Fonnfjellet for tur (1100 m.o.h.). Jeg har nemlig startet min egen variant av ekstremløpet, tilpasset mitt eget nivå: 26 topper på 26 år! Klarer jeg det regner jeg med at foregangsmannen står klar med fyrverkeri og champagne på Fongen i 2034…

PS: Hallgeir, du som er så Pr-kåt og googler deg selv daglig. Skriv gjerne en kommentar:)  Den oppfordringen går også til de øvrige tusener og atter tusener som leser dette.

Update 18/2-10: Hei du som Googlet deg hit i søken etter informasjon om Opel Insignia. Når du har lest denne posten kan du ikke slenge inn en kommentar? Posten har meget høyt besøk og  jeg lurer på hvem dere er og om dere fant noe av interesse.

Det er mulig jeg ble hjernevasket i baksetet på en Opel Kadett 1969 modell. Etter at jeg i flere år leste  det svært fengende slagordet “ne gnit re trekkis – lepO” i bakruta har nok dette budskapet lurt seg inn bak hjernebarken for å bli værende. Det kan være årsaken til at jeg sverger til dette bilmerket. Gode erfaringer kan være en annen.

Midt i finanskrisen, mens konkursspøkelset lurte rundt General Motors våknet jeg av en stemme som sa: “Knut. Gå til nærmeste forhandler og bestill en Opel Insignia Sports Tourer”.  Jeg tok en prøvetur og ble overbevist.  GM gikk konkurs, men med nye eiere ser det ut som en av verdens største bilprodusenter er i starten på en ny æra. De har fått en pangstart med “Årets bil 2009″. Opel Insignia selger så det suser. Topper listene i mellom-Europa, og til og med i Norge er den en salgssuksess.

Mine bilvalg viser ganske godt hvor jeg har befunnet meg i livet. Det startet med en Kadett GSi. Deretter ble det Calibra 4×4. Når behovet for en nr.2 bil meldte seg fulgte en Vectra 2000. Så fikk hestekrefter vike plass for barnevogn og den ultrapraktiske Meriva ble valgt. Når så familien er fulltallig og både barnevogn og -seter krever sin plass var det ingen vei utenom en stasjonsvogn. Da kom heldigvis Opel Insignia som en gave fra himmelen. For ingen har vel tidligere sett en stasjonsvogn til en akseptabel pris som byr på noe mer enn god plass og snusfornuft ?.  Finnes det virkelig en artig familiebil ?. 

I tilegg til å ha et fantastisk design byr Opel Insignia Sports Tourer på en rekke artige og praktiske  finesser og ikke minst følelsen av å kjøre et kvalitetsprodukt. De som har savnet den såkalte “premiumfeelingen” i  Opel finner den her.  Lysteknologien er banebrytende. Insignia’en har verdens mest avanserte frontlykter. Den byr på 9 forskjellige modus som automatisk endrer seg etter lysforhold, hastighet og rattutslag. Hittil har jeg ikke brukt lysbryteren. Det er ingen grunn til å overstyre de geniale Adaptive Forward Lightning Plus. I mørke vestlandstunneler ble veggene lyst opp til glede for mine medtrafikanter, mens bilen automatisk blendet ned for møtende og forankjørende biler.

Ellers er min forholdsvis rimelige versjon utstyrt med regnsensor, innfelte tåkelys, utfellbart hengerfeste, mørktonet bakrute og sideruter, cruisekontroll, navigasjon,  integrert hands-free, og ikke minst usb-inngang for iPod’en (som kan legges i oppbevaringsboksen og betjenes fra midtkonsollen med all info på bilens LCD-skjerm.)   

Etter 200 mil kan jeg til slutt føye til at den er en drøm på veien. Kompakt og kontant, med gode seter. Jeg gleder meg til neste tur.

PS: Ne gnit re trekkis – lepO ! speilvendt og baklengs hvis du skulle lure.

Emrik tror nesten ikke det er sant...

Nå hadde hun riktig nok forstått at jeg hadde intensjoner om å anskaffe den etterlengtede boksen, men det var jo pefekt å motta følgende SMS under en heidundrende versjon av Hey Hey My My:  “I boks” . Det må jeg virkelig si. Det er mye å si om denne boksen også. Selve anmeldelsen styrer jeg unna. Den har Bakke i Dagbladet tatt seg av ved å prøve å trille en 12′er på terningen.

Det ble altså Blu-Ray-versjonen. Jeg vil jo nødig gå glipp av et barndomsbilde av Neil eller et gammelt intervju med Stephen Stills. Jeg ser like mye fram til å bruke sene kvelder til å rote i det ekstremt omfattende materialet som finnes på Archives som å  høre demoer og uutgitte låter. Det fantastiske med Blu-Ray er at du kan gjøre begge ting samtidig. I tilegg kommer muligheten til å laste ned nye bilder,låter o.l. fortløpende rett i arkivet.

Nå har jeg foreløpig ingen Blu-Rayspiller, men snart kan gutta i huset takke Neil’ern for at de endelig får PlayStation3. Man skulle kanskje tro at jeg får abstinenser over å ha skattekista i hus uten å få nyte innholdet, men dette unngås  på en genial måte. Med i boksen ligger nemlig en kode for fri nedlasting av samtlige 128 låter. Så nå ligger de på iPod’en, i den beste MP3-kvalitet forståss (320 kbps). Lydmessig blir jo dette fattigmannsversjoner (for de virkelig audiofile). For min del holder det i massevis siden jeg foreløpig ikke har fått oppleve den uovertrufne lydkvaliteten som Neil har ventet på å presentere i alle år siden ideen om Archives ble lansert.

I Neil Young-kretser har lengselen etter boksen vært så stor at nye CD’er har blitt møtt med sinne da de har medført utallige utsettelser av denne utgivelsen. Selv har jeg med glede hørt på de siste årenes produksjon, og slått meg til ro med at før eller siden så trykkes det på release-knappen. Nå har det altså skjedd og det ser ut som det var verdt ventingen. Hva skal man nå se fram i mot ? Vel, siden dette er Volume 1 som dekker 1963-1972 så har vi nok kanskje enda 4 bokser å vente på. Det gjenstår å se om det blir kona som trår til også  neste gang…

Like a hurricane, Oslo, 11.06.09

 PS: Konserten var for øvrig formidabel. Turneens hittil beste set-liste som blant annet inkluderte tidenes råeste versjon av Pocahontas, og en sjelden Tonight’s the night.

Det kommer mye bra fra Sverige. Alle vet jo å sette pris på Sibyllas hamburgare, Ahlgrens Bilar, billig lösviktgodis og brede fine veger som oppfordrer til “plattan i mattan”. At de også byr på dansbandmusik og Volvo får så være. Noen riper i lakken må man tåle.

De har en fantastisk hovedstad som får vår egen til å minne om en liten landsby (til tross for sine storbyproblemer). Beck og Wallander, Jägarna og Änglagård, Emil og Pippi,  Abba, Kent, Lundell og Gessle. For min egen del kan jeg legge til Mosebacke Records og andre vinylsjapper i  Stockholm. I tillegg til Torsson da.

Torsson er en skjult skatt som jeg ble introdusert for av min forholdsvis oppegående kollega Trond for en tid tilbake. Han viser stor  interesse for svensk glesbygd og obskure poporkester (noen vil kanskje kalle dette sært) og det er her Torsson kommer inn. Her får vi den svenske folksjälen presentert gjennom i overkant detaljerte tekster og vindskeive, snodige melodier. De har holdt på siden slutten av 70-tallet og er et kult-band på nivå med Vømmøl i Sverige. Rent musikalsk kan det til tider låte ille men det er de smått geniale tekstene som gjør at jeg til stadighet må sette på samleplata “Fritidsmusik” på iPod’en. Med hörlurar vel og merke.

Jeg anbefaler alle med musikinteresse som går lenger enn “de nye gitarkameratene” å laste ned noen låter. Hemsidan er også verdt et besøk. Noen utvalgte tekstperler får dere her:

D.K.W:

Jag minns en gammal bil från sextiett.
Den var rostig men den startade rätt så lätt.
När jag smorde in kolven med vaselin,
gick den bättre än en Singer snabbsömsymaskin.

Öresundstwist:

Färjan går över Öresund,
vi tar samma båt som sist.
Kaptenen han e glad o rund,
o vi får varsin påse Twist.

Det spelades bättre boll:

Bussen till Stadsparksvallen, avgick 20 i 6.
Jag hade med mig min pipa och ett paket kex.
Södra låg på nionde plats när det blåstes till spel.
Matchen började med att Kocken passade fel.

Til slutt noen utvalgte titler fra diskografien:

En rökare i krysset. Elmia – Jordbruksutställning. Lingonplockning. Det fjärde bästa bandet i Lund.

Hvem kan matche titler som dette ?

De Lillos er utvilsomt et av de store navnene innen norskspråklig populærmusikk. Etter å ha holdt på i over 25 år er det likevel ting som tyder på at publikum følger samme utvikling som bandet, det vil si: de blir eldre.  Jeg så dem nylig sammen med 300 stort sett jevnaldrede på Blæst. Selv om konsertenvar meget bra, kom jeg til å tenke på at bandet som før fylte Samfundet jevnlig og vervet stadig nye årganger med studenter som fans, nok har mistet ltt av grepet.  Den siste skiva Huskeglemme (som er riktig så bra hvis jeg ikke husker feil) førte vel heller ikke til hysteriske tilstander. Studentene lastet vel ned Flink (med Ida Maria) og nøyde seg med det.

Det er altså ikke lenger en selvfølge at alle kan Suser avgårde,  Sveve over byen og andre klassikere baklengs i søvne. Likevel finnes det garantert en del oppgående folk der ute som vil sjekke ut et av 80- og 90-tallet største norske band. Det er her The Blog from Hell kommer til unnsetning og presenterer en kjapp rundtur i diskografien og presenterer de Lillos for nybegynnere.

de Lillos er for mange et lett og luftig pop-orkester med banale tekster. Her er  4 höjadare i kategorien BANALE MEN GENIALE POPLÅTER:

• Tøff i pysjamas
• Vår
• Beibi
• Nei ikke gjør det

Nostalgisk har Lars Lillo trolig vært fra han ble født. I sjangeren NOSTALGI er det kamp om en topp 5 plassering. Valget falt på:

• Siste sommerferiedag
• Da tieren var gul
• Glemte minner (skrevet av pappa Per)
• Frognerbadet
• Dynamo

De som har opplevd bandet live vet at Lillos er et fullblods rockeband som nesten matcher Crazy Horse på en god dag. Her er de store låtene i kategorien ROCK. Felles for disse er at de kommer best til sin rett på live-plata Mere (for ikke snakke om VHS’en! DVD’en Enda Mere er sikkert bra den også).

• Arne
• Suser avgårde
• Venter på telefon
• Stakkars Oslo
• Kokken Tor

For de som foretrekker pop-bandet er det tett i mellom POP-PERLENE:

• Suser avgårde (studioversjonen denne gangen)
• Neste sommer
• Nå lever den av seg selv
• Vakre dager
• Min beibi dro avsted

Bassist Lars Fredrik Beckstrøm er en ganske effen låtskriver han også med flere klassiske historier. Her er de beste BECKSTRØM-LÅTENE:

• Torkel Ravndal
• Balladen om Kåre og Nelly
• 1984
• Salih & Rose
• Månemann

Alt har ikke vært tull og tøys. Svært lite faktisk. Her er de beste i kategorien DYPE OG PERSONLIGE LÅTER:

• Klokken er mye nå
• Søvn
• Triste dager
• Stum
• Mor

Vel. Dette var det essensielle. Jeg har ikke glemt den store Hjernen er alene. Den faller utenfor alle kategorier, men anbefales på det varmeste til alle nybegynnere. Jeg runder av med noen svake øyeblikk i kategorien IRRITERENDE LÅTER SOM HANDLER OM MAT:

• Brød
• Lage mat
• Soppesmørbrød
• Sil vous plait (kanskje ikke så mye mat, men det er nå i det miste en Cafè)

Takk for oppmerksomheten og værsågod til alle som nå løper til nettbutikken for å laste ned godbitene. Kjøp heller den doble live-CD’en Mere sier nå jeg.