Verkstedhallen på Svartlamon en iskald vinterkveld i 2010 minte mye om en minst like kald vinterkveld på Meråker Samfunnshus i 1987. Ja, det heter PÅ huset i Meråker. På scenen scenen står Stage Dolls og leverer kontant og fengende allsangrock. Den eneste forskjellen er vel at både de på og foran scenen er blitt en god del eldre. Samt at de nå lanserte sin sjuende studio-LP, mens de i 87 hadde to plater i kofferten. Heter det forresten studio-LP lenger? Studio-MP3? Who knows?.
Grunnen til at Sony Music nå satser friskt med tv-reklame og annonsering må vel være at Stage Dolls fortsatt har et publikum som kjøper en og annen cd. Retrobølgen er høy og kraftig, og med et nytt album (heter det fortsatt album?) som låter som det kom ut i 1989 er det gode muligheter for at dette blir en suksess.
En velfortjent suksess i så fall. Få, om noen, har turnert Norge så mye som Stage Dolls har gjort i 25 år. De var så høyt som nr 46 på Billboard-lista, solgte 150000 av plata Stage Dolls bare i statene, og var en hårsbredd fra det store gjennombruddet. Deretter kom grønsjen og tok kvelertak på den melodiøse hardrocken (nei, jeg kalte det ikke puddelrock). De fleste ville vel kalt det en dag og funnet seg en sju-til-tre jobb, men Torstein Flakne valgte å fortsette med det han kunne best.
Plate nr. 3 i samlingen
Selv ble jeg fan i 1985. Debutplata Soldier’s Gun er faktisk plate nr. 3 i min LP-samling (kun slått av samleplata The Heavy Way og Accepts Metal Heart). Når du i en periode har en platesamling som teller 3 enheter sier det seg selv at platene fikk utallige runder under stiften. Soldier’s Gun ble nesten spilt i hjel. Jeg kunne hver eneste tekst, og kan faktisk i dag huske at det er en skrivefeil på innercoveret på teksten til låta Ten Tons. Senere fulgte Commandos som fortsatt står seg bra. Begge de 2 første hadde fortjent en remastret de-luxe utgivelse i dag.
De var altså 2 plater ut i karrieren da jeg ruslet de 50 meterne hjemmefra til Meråker Samfunnshus i 1987. At de gjorde inntrykk må kalles en underdrivelse. Populariten var stigende og Stage Dolls kom med full pakke både lyd- og lysmessig. Dette var det første “ordentlige” rockebandet jeg så live, og det påvirket nok helt klart musikksmaken for årene som fulgte.
For en trofast Stage Dolls-følger er det nesten ikke til å tro at de etter 25 år leverer kanskje sitt mest helstøpte album noensinne. Plata Always skrur tida tilbake tilbake i tid uten å virke utdatert. 4-5 av låtene går rett inn på Greatest Hits og resten ligger ikke langt bak. Always er ikke trendy, men den er troverdig. Det eneste som ikke er er helt troverdig er coverbildet hvor Photoshop har gjort Terje Storli i hvert fall 20 år yngre enn i virkeligheten.
PS: Uttrykk som stift og innercover vil nok virke uforståelig for mine tusener av unge lesere. Spør pappa hvis du er usikker på betydningen.
Lagret under: Rock'n roll Tagget: | Always, Soldier's Gun, Stage Dolls, Trondheim, Verkstedhallen
