I skrivende stund linkes det meste av europeiske stjernespillere til Manchester City. Finanskrise er et ukjent begrep for Mark Hughes som visst nok har fått en milliard (jepp) å shoppe for. Hvis alt kan kjøpes for penger så ser jo framtiden unektelig lyseblå ut. Endelig skal det ansettes sølvpussere på City of Manchester Stadium…
For oss som har fulgt med dette notorisk ustabile laget en stund så kan vi minnes at de også tidligere har handlet dyrt uten alltid å få valuta for pengene. Sånn i farten kan jeg nevne:
Steve Daley: Ble tidenes dyreste spiller i engelsk fotball da han ble kjøpt fra Wolves for £1,43 mill i 1979. Ble solgt etter 20 måneder for £300.000 og topper fortsatt listen “The 10 biggest wastes of money in football history”. Han var et brukbart talent, men selv dagen han ble kjøpt var det bare en svært liten gruppe City-fans som mente han var verdt pengene; nemlig styret.
Lee Bradbury: Ny klubbrekord da Frank Clark punget ut £3 mill i 1997. Ble raskt døpt Lee Badbuy og bidro sterkt til at City rykket ned. Solgt videre for £1,5 mill noe som må betegnes som et røversalg.
Matias Vuoso: Må være den dyreste spilleren ingen har hørt om. Meksikaner, kjøpt av Kevin Keegan for utrolige £3,5 mill. Det er mye penger for en spiller som aldri fikk et eneste minutt med a-lagsfotball. Det aner meg i det minste at han har en god agent…
Rolando Bianchi: Kjøpt av Sven-Göran Eriksson for £8,8 mill sommeren 2007. Fikk trøye nummer 10 og skulle banke inn mål. Scoret fire mål på 19 kamper deriblant ett mot Bristol City i ligacupen. Det blir kjapt regnet ca 20 millioner norske kroner pr. scoring det. Selv i Svennis’ verden må da vel det være litt i overkant?
Dette var et knippe legendariske kjøp i nyere City-historie, og jeg skal hilse og si at denne lista kunne vært mye lengre. Det er derfor med moderat forventning jeg venter på neste krumspring på transfermarkedet. Spesielt etter som Robinho har vist seg som et vellykket kjøp så kan vi nok forvente en del nye Badbuy’er før neste solskinnshistorie. Derfor ser jeg helst at Mark Hughes tar det litt piano, for han kan være trygg på at det er neste manager han investerer for. Managerstolen er snart ledig, og når Jose Mourinho (eller en annen med skreddersydd dress) ankommer så vil han nok kjøpe sitt eget lag.
Jeg og andre City-fans som ikke har tatt av etter at vi ble “verdens rikeste fotball-klubb” tar Kaka, Etoo, Villa og de andre med et skuldertrekk. Jeg lar meg ikke kjøpe ’cause money can’t buy me love. Et ligagull kommer før eller siden om vi så skal vente til Mons Ivar Mjelde tar over. I mellomtiden får vi nøye oss med å toppe lista over klassiske bom-kjøp.
Arkivert under: Fotball
