En gang i tida var tiern blå og kunne brettes. Den var verdt en formue, og ved å forvalte den rett kunne den gi god avkastning. Jeg kunne bruke halvparten på Sølvpilen og en barnetimepose fra Brynhild. Resten ble ofte investert i fotballkort. 1 krone for en pakke. 6 kort i pakken. Det ble 30 blanke kort. I en slik bunke lå det muligheter. Innklemt mellom hårvotter med skjev tannstilling fra West Bromwich og Bolton (lett å se hva Frode Øverli er inspirert av) kunne selveste Kenny Dalglish dukke opp. Selv om jeg allerede da var City-frelst var det ikke tvil om at Dalglish var kortet over alle kort. Liverpools nummer 7 kunne nemlig byttes i opptil 10 kort av andre spillere av ymse kaliber. Skulle samlingen bli komplett måtte man hanke inn ukjente knall backer fra Notts County og Oldham. Da var Dalglish (eller Dægglisch som det ble uttalt) god å ha.
Nå i 2008 er det fortsatt fotballkort på markedet. De gamle omsettes på QXL mens de nye står litt bortgjemt på Narvesen. Utseendemessig er lite forandret på 30 år bortsett fra mindre hår og mer styling på spillerne. I tillegg er det snart ingen med engelsk navn.
Grunnen til at jeg er oppdatert på dette er at 6-åringen i huset har oppdaget fotballkortenes gleder. Nå er prisen 15-doblet siden 1977, men spenningen og lykkefølelsen ved å åpne en pakke med 6 kort ser ut til å være uendret.
Nå er det vel Torres og Ronaldo (måtte Gud forby!) som er mest verdt, men til min store overraskelse er det City-spillere i verdens fineste drakter 6-åringen sier han ønsker seg aller mest. Mulig dette er smisking på høyt nivå, men det gjør det utvilsomt mye lettere å donere 30 kroner i uka.
Fra venstre: Tueart – matchvinner i Ligacupfinalen 1976 med et spektakulært brassespark. Hoddle – en av tidenes mest elegante midbanespillere i engelsk fotball. Dalglish – Bestemann på et meget godt lag. Worthington: Bohem med fantastiske scoringer.
PS: Denne blogg-posten er ikke skrevet etter massive krav fra leserne, men er det noen der ute som følger med så legg gjerne inn en kommentar.
Arkivert under: Fotball | Tagget: 1977, fotballkort, Kenny Dalglish, Liverpool
Jeg var aldri så interessert i fotball, men jeg samla pa kisskort.
Frank Worthington – det var en kjølig kunde. Sånne spillere lages ikke lenger. For det første var han fra Yorkshire og hadde han spillt i to år til hadde han spilt ligafotball i England i fire tiår. Totalt ble det 757 kamper i det engelske ligasystemet samt noen i Sverige, USA og Sør-Afrika. Dessuten levde han livet. En gang skal han ha forført en svensk jente. Og moren. Samme kveld.
Høres ut akkurat som Gene Simmons i Kiss
Haha, smart kid!
Jeg visste ikke at det fortsatt fantes fotballkort – hva gjør man med dem? Samler til man har alle?
Man kan gjøre hva som helst med dem
. Nå for tiden puttes de i plastlommer i en perm, men de er stadig ute og lufter seg. Man samler til man har alle ja, men jeg har lagt merke til de mest populære spillerne tydeligvis er produsert i mindre opplag. Fin og kynisk metode å flå kundene på.