Tror sannelig jeg har havnet i “alt-var-bedre-før-generasjonen”. For tilbake in the good old days kunne jeg glatt bruke en dag ved hyllene i Trondheims platebutikker. Nå synger Free Record Shop på siste verset og Platekompaniet blir enerådende. Ordet Platebutikk har blitt et fremmedord og en kuriositet i en by som virkelig hadde utvalg og mangfold.
Ikke det at jeg sutrer, man har da iPod og er oppdatert må vites. Tilgjengeligheten og utvalget er uslåelig, men for meg og de jeg stod skulder til skulder med og bladde i LP-bunkene på 80-tallet er det noe som skurrer. Vi vil fortsatt gjerne ha et fysisk bevis på vårt besøk i butikken i form av en CD eller enda bedre en LP. Vi tar ikke sjansen på å la et lite PC-havari få utradere 20 års musikkinteresse.
Tilbake til 80-tallet. En bytur startet ofte på Sundt Platebar og Innova på Torget. Deretter svippet vi innom Veita Platebar rundet hjørnet og stakk hodet innom Innova på Nordre. Strømsnes og et par mindre sjapper ble ofte besøkt. I Brattørgata endte ferden på legendariske Playtime. Et eldorado for en nykonfirmert heavyentusiast. På den tiden var Heavy Metal eneste gangbare sjanger (fikk heldigvis opp øynene senere). Utallige hyllemeter med vinyl. Stort sett i to prisklasser. Nice-price til 39,- og fullpris til 75,- Noen ganger i året var det dobbel lykke. Da åpnet den noe eksentriske innehaveren trappa til kjelleren som var 1. etasje ganger 3 når det gjaldt utvalg. Her var veggene pyntet med picture-discs og rariteter, mens det i kassene befant seg tusenvis av titler i en salig blanding. Dette medførte at hele utvalget måtte blas i gjennom. Cover måtte studeres og ofte brettes ut, mens sidemannen disiplinert ventet til du var ferdig og dere kunne bytte kasse. Med dagens fangst i Playtime-posen, dro vi lykkelig hjem og spilte. Og spilte. For å rettferdiggjøre kostnadene skulle det sannelig spilles. Her holdt det ikke med et par gjennomhøringer, selv ikke om plata ikke var like bra som coveret.
Dette innlegget har faktisk et aldri så lite slutt-poeng. LP-ene og etter hvert CD-ene står fortsatt i hylla. Like fine. Spillbare alle som en. Ikke det at 80-tallet puddelrockere plukkes fram titt og ofte, men jeg har i det minste muligheten. Kan den som har sin elektronisk lagrede musikksamling intakt om 20 år vennligst sende en melding når den tid kommer ?.
PS: Saxons LP Crusader var ikke enkel å få tak i. Selv ikke Playtime klarte å skaffe den. Fant den til slutt på platemesse i Stavanger i 1990.
Arkivert under: Oppgulp | Tagget: 80-tallet, platebutikk, Playtime, Trondheim
Tror vi har omtrent samme opplevelse av “Playtime-kjelleren” – nærmere nirvana kommer man ikke i dette livet
)
I løpet av tre år som elev ved videregående skole i Trondheim la jeg igjen hver en krone jeg kunne avse i den kjelleren, og dette manifesterer seg i platehyllene den dag i dag som løpemeter på løpemeter med vinyl.
Og det aller hyggeligste er at samlingen stadig vokser! Digital lyd, hva er det??
Det var i kjelleren på Playtime jeg rundt 1980 kjøpte en filipinsk pressing av London Calling med The Clash. Dobbel-LP til ca. 50,- kroner. Billig! Ikke så rart heller egentlig da hullet antagelig var laget av en skjeløyd og underbetalt filippiner med epilepsi. Lå ca. 3 cm off-center på begge platene. Coveret var antagelig laget av resirkulert dasspapir. Uspillbar!
Kjøpte også omtrent på samme tid Sabbath Bloody Sabbath med utbrettcover til 45,-. Neste gang fant jeg den til 35,-. Fremdeles irritert 25 år etter.
Jeg reiste gratis med tog fram til fylte 18 år. Med kort vei fra stasjonen i Trondheim til Brattørgata ble det etterhvert noen snarturer.
Jeg har faktisk blogget om det samme. Det blir bare færre og færre decent platesjapper igjen.
http://niflgard.wordpress.com/2007/11/23/sunn-konkurranse-eller-platekonspirasjonen/