Hey hey, my my (Rock’n roll will never die)

Been there, done that. Got the t-shirt. I tillegg må det sies at Neil Young i levende live i ærverdige Hammersmith Apollo var en tilnærmet religiøs opplevelse for en svoren fan. Første kveld av totalt 6 utsolgte London-konserter virket som endepunktet på de gamle hippiers pilgrimsreise.  Litt drøyere waistline og gråere hår hos mange, men kanskje noe mer skjerpede sanser enn i de døsige glansdagene. Det samme kan vel også sies om hovedpersonen.

Etter at kona Pegi hadde fått sin høflige applaus for oppvarmingsjobben, entret en kunstmaler den 70-talls-inspirerte scenen (lite lasershow og storskjermer med andre ord). Store maleri som alle symboliserte låter ble produsert fortløpende. Kl 8.30PM kom Neil’ern luskende bak den ukjente malerens kunstverk med en stor N i sentrum, satte seg ned med akustisk gitar og framførte From Hank to Hendrix. Deretter fulgte 11 akustiske perler som alle ble presentert med et nytt maleri. Høydepunkter var A man needs a maid, Journey through the past og Old man. Snakkesalig har han aldri vært, men etter hvert kom små historier fra en svunnen tid. Som da han møtte Jesus utenfor Hammersmith i 1976; “I’ve got it on film, maybe I’ll release it one day”. Og ikke minst da han “got busted wth Jimi Hendrix and Joni Mitchell at the Isle of Wight Festival”. 

Etter pause og skifte av av dress returnerte han med Ben Keith, Rick Rosas og Ralph Molina for den elektriske delen. De som trodde den akustiske timen signaliserte en Young i ferd med å bli gammel fikk bakoverhentesveis allerede i første låt; Mr Soul. Neil spilte med dødsforakt og en energi som unge musikere kan ta lærdom av. Her er det ikke snakk om greatest hits på autopilot. Stemmen holdt utrolig og samspillet med resten av bandet var telepatisk. Låtene fra nye Chrome Dreams II gled fint inn, spesielt Spirit Road og den episke No hidden path som ble klokket inn på 15 minutter med en avslutning som ingen ende ville ta. Hadde den vært skrevet på 70-tallet hadde den vært en klassiker. At en ny låt blir en av konsertens absolutte høydepunkter forteller det meste om en artist som aldri har blitt sedat og uaktuell.

Av klassikere fikk vi bl.a Down by the river, Hey Hey My My  og Powderfinger. Etter omtalte No hidden path vinket Neil raskt til publikum og gikk av scenen. Han returnerte til enorm respons med Cinnamon Girl som ekstranummer og etter en lengre rådslaging på scenen smelte han til med kveldens mest etterspurte låt Like a Hurricane. 24 låter. 2 timer og 45 minutter. Etter å ha trålet nettsider og diskusjonsfora har jeg ennå tilgode å finne en grinebiter som har så mye som en liten negativ kommentar. 5 av 5 i The Guardian. Overstrømmende kritikker i NME og Uncut, og ikke minst ca 3500 overlykkelige i salen som har opplevd en legendarisk konsert.