Neil Young i boks

Du har gjort et bra valg av kone når hun uoppfordret går på Platekompaniet og handler Neil Young Archives vol. 1 på Blu-Ray, samtidig som du selv er i Frognerparken og opplever denne Young i levende live.

Emrik tror nesten ikke det er sant...

Nå hadde hun riktig nok forstått at jeg hadde intensjoner om å anskaffe den etterlengtede boksen, men det var jo pefekt å motta følgende SMS under en heidundrende versjon av Hey Hey My My:  “I boks” . Det må jeg virkelig si. Det er mye å si om denne boksen også. Selve anmeldelsen styrer jeg unna. Den har Bakke i Dagbladet tatt seg av ved å prøve å trille en 12′er på terningen.

Det ble altså Blu-Ray-versjonen. Jeg vil jo nødig gå glipp av et barndomsbilde av Neil eller et gammelt intervju med Stephen Stills. Jeg ser like mye fram til å bruke sene kvelder til å rote i det ekstremt omfattende materialet som finnes på Archives som å  høre demoer og uutgitte låter. Det fantastiske med Blu-Ray er at du kan gjøre begge ting samtidig. I tilegg kommer muligheten til å laste ned nye bilder,låter o.l. fortløpende rett i arkivet.

Nå har jeg foreløpig ingen Blu-Rayspiller, men snart kan gutta i huset takke Neil’ern for at de endelig får PlayStation3. Man skulle kanskje tro at jeg får abstinenser over å ha skattekista i hus uten å få nyte innholdet, men dette unngås  på en genial måte. Med i boksen ligger nemlig en kode for fri nedlasting av samtlige 128 låter. Så nå ligger de på iPod’en, i den beste MP3-kvalitet forståss (320 kbps). Lydmessig blir jo dette fattigmannsversjoner (for de virkelig audiofile). For min del holder det i massevis siden jeg foreløpig ikke har fått oppleve den uovertrufne lydkvaliteten som Neil har ventet på å presentere i alle år siden ideen om Archives ble lansert.

I Neil Young-kretser har lengselen etter boksen vært så stor at nye CD’er har blitt møtt med sinne da de har medført utallige utsettelser av denne utgivelsen. Selv har jeg med glede hørt på de siste årenes produksjon, og slått meg til ro med at før eller siden så trykkes det på release-knappen. Nå har det altså skjedd og det ser ut som det var verdt ventingen. Hva skal man nå se fram i mot ? Vel, siden dette er Volume 1 som dekker 1963-1972 så har vi nok kanskje enda 4 bokser å vente på. Det gjenstår å se om det blir kona som trår til også  neste gang…

Like a hurricane, Oslo, 11.06.09

 PS: Konserten var for øvrig formidabel. Turneens hittil beste set-liste som blant annet inkluderte tidenes råeste versjon av Pocahontas, og en sjelden Tonight’s the night.

Torsson

Det kommer mye bra fra Sverige. Alle vet jo å sette pris på Sibyllas hamburgare, Ahlgrens Bilar, billig lösviktgodis og brede fine veger som oppfordrer til “plattan i mattan”. At de også byr på dansbandmusik og Volvo får så være. Noen riper i lakken må man tåle.

De har en fantastisk hovedstad som får vår egen til å minne om en liten landsby (til tross for sine storbyproblemer). Beck og Wallander, Jägarna og Änglagård, Emil og Pippi,  Abba, Kent, Lundell og Gessle. For min egen del kan jeg legge til Mosebacke Records og andre vinylsjapper i  Stockholm. I tillegg til Torsson da.

Torsson er en skjult skatt som jeg ble introdusert for av min forholdsvis oppegående kollega Trond for en tid tilbake. Han viser stor  interesse for svensk glesbygd og obskure poporkester (noen vil kanskje kalle dette sært) og det er her Torsson kommer inn. Her får vi den svenske folksjälen presentert gjennom i overkant detaljerte tekster og vindskeive, snodige melodier. De har holdt på siden slutten av 70-tallet og er et kult-band på nivå med Vømmøl i Sverige. Rent musikalsk kan det til tider låte ille men det er de smått geniale tekstene som gjør at jeg til stadighet må sette på samleplata “Fritidsmusik” på iPod’en. Med hörlurar vel og merke.

Jeg anbefaler alle med musikinteresse som går lenger enn “de nye gitarkameratene” å laste ned noen låter. Hemsidan er også verdt et besøk. Noen utvalgte tekstperler får dere her:

D.K.W:

Jag minns en gammal bil från sextiett.
Den var rostig men den startade rätt så lätt.
När jag smorde in kolven med vaselin,
gick den bättre än en Singer snabbsömsymaskin.

Öresundstwist:

Färjan går över Öresund,
vi tar samma båt som sist.
Kaptenen han e glad o rund,
o vi får varsin påse Twist.

Det spelades bättre boll:

Bussen till Stadsparksvallen, avgick 20 i 6.
Jag hade med mig min pipa och ett paket kex.
Södra låg på nionde plats när det blåstes till spel.
Matchen började med att Kocken passade fel.

Til slutt noen utvalgte titler fra diskografien:

En rökare i krysset. Elmia – Jordbruksutställning. Lingonplockning. Det fjärde bästa bandet i Lund.

Hvem kan matche titler som dette ?

de Lillos for nybegynnere

De Lillos er utvilsomt et av de store navnene innen norskspråklig populærmusikk. Etter å ha holdt på i over 25 år er det likevel ting som tyder på at publikum følger samme utvikling som bandet, det vil si: de blir eldre.  Jeg så dem nylig sammen med 300 stort sett jevnaldrede på Blæst. Selv om konsertenvar meget bra, kom jeg til å tenke på at bandet som før fylte Samfundet jevnlig og vervet stadig nye årganger med studenter som fans, nok har mistet ltt av grepet.  Den siste skiva Huskeglemme (som er riktig så bra hvis jeg ikke husker feil) førte vel heller ikke til hysteriske tilstander. Studentene lastet vel ned Flink (med Ida Maria) og nøyde seg med det.

Det er altså ikke lenger en selvfølge at alle kan Suser avgårde,  Sveve over byen og andre klassikere baklengs i søvne. Likevel finnes det garantert en del oppgående folk der ute som vil sjekke ut et av 80- og 90-tallet største norske band. Det er her The Blog from Hell kommer til unnsetning og presenterer en kjapp rundtur i diskografien og presenterer de Lillos for nybegynnere.

de Lillos er for mange et lett og luftig pop-orkester med banale tekster. Her er  4 höjadare i kategorien BANALE MEN GENIALE POPLÅTER:

• Tøff i pysjamas
• Vår
• Beibi
• Nei ikke gjør det

Nostalgisk har Lars Lillo trolig vært fra han ble født. I sjangeren NOSTALGI er det kamp om en topp 5 plassering. Valget falt på:

• Siste sommerferiedag
• Da tieren var gul
• Glemte minner (skrevet av pappa Per)
• Frognerbadet
• Dynamo

De som har opplevd bandet live vet at Lillos er et fullblods rockeband som nesten matcher Crazy Horse på en god dag. Her er de store låtene i kategorien ROCK. Felles for disse er at de kommer best til sin rett på live-plata Mere (for ikke snakke om VHS’en! DVD’en Enda Mere er sikkert bra den også).

• Arne
• Suser avgårde
• Venter på telefon
• Stakkars Oslo
• Kokken Tor

For de som foretrekker pop-bandet er det tett i mellom POP-PERLENE:

• Suser avgårde (studioversjonen denne gangen)
• Neste sommer
• Nå lever den av seg selv
• Vakre dager
• Min beibi dro avsted

Bassist Lars Fredrik Beckstrøm er en ganske effen låtskriver han også med flere klassiske historier. Her er de beste BECKSTRØM-LÅTENE:

• Torkel Ravndal
• Balladen om Kåre og Nelly
• 1984
• Salih & Rose
• Månemann

Alt har ikke vært tull og tøys. Svært lite faktisk. Her er de beste i kategorien DYPE OG PERSONLIGE LÅTER:

• Klokken er mye nå
• Søvn
• Triste dager
• Stum
• Mor

Vel. Dette var det essensielle. Jeg har ikke glemt den store Hjernen er alene. Den faller utenfor alle kategorier, men anbefales på det varmeste til alle nybegynnere. Jeg runder av med noen svake øyeblikk i kategorien IRRITERENDE LÅTER SOM HANDLER OM MAT:

• Brød
• Lage mat
• Soppesmørbrød
• Sil vous plait (kanskje ikke så mye mat, men det er nå i det miste en Cafè)

Takk for oppmerksomheten og værsågod til alle som nå løper til nettbutikken for å laste ned godbitene. Kjøp heller den doble live-CD’en Mere sier nå jeg.

Vinteridrett ?

Ett eller annet er galt når Barne-OL (på ski) og seriestart i Tippeligaen foregår på samme dag. Fra Blå Extra og kvikk-lunsj på Selbuskogen til Kjeldsberg-kaffe (skvip) og Stratos på Lerkendal i løpet av noen timer.  Seriestart skal være enden på en lang vinter og samtidig markere at skia kan settes bort. Når så sesongen starter samme helg som det er verdenscup i langrenn i Granåsen må det være lov å få spørre; Hvorfor?

Svaret må vel være det latterlge vedtaket om å utvide tippeligaen fra 14 til 16 lag. Hva skal vi med 4 ekstra serierunder ? Er ikke nivået labert nok allerede ? Utvidelsen vil føre til en drøss totalt uinteressante kamper utover høsten, og vil bidra til at både publikumssnitt og kvalitet synker. Når færre folk møter opp for å se dårligere fotball synker også markedsverdien. Ligaen blir mindre attraktiv for sponsorer og publikum. De eneste som holder trykket oppe vil være media som har betalt rikelig for sine rettigheter og dermed må invitere til paneldebatt for hvert sleivspark og hver tvilsomme dommeravgjørelse. Fotball-”ekspertene” går gode tider i møte, men de må nok passe seg utover sesongen når Martin, Steinar, Henning og andre som har fått sparken banker på døra hos Davy og Arne og ydmykt tilbyr sin kompetanse.

Tilbake til Søndag. Barne-OL gikk strålende og til tross for at det var kanskje bare en sommerfugl i magen måtte turen gå til Lerkendal for min 23. strake serieåpning. Man svikter da ikke etter  par sesonger fri for titler?.  Banen minte om en åker i Vest-Sahara og forventningene til kampen var ikke akkurat høye. Men så skjer det. Steffen vinner i lufta, Annan og Tettey vinner på bakken og plutselig er det noe som minner om gode gamle Rosenborg. Sesongen kan begynne likevel. Det var ikke for tidlig. Det var på tide!.

Nå er ikke Vålerenga under Martin Andresens forsøk på ledelse noen indikator på om RBK har blitt bedre enn i fjor. Vi får la det gå noen runder, men etter første serierunde å dømme er det ingen soleklare utfordrere å skue. Det som er litt trist er at gode gamle fiender  som Brann og Lillestrøm skal få nok med å komme seg på øvre halvdel. Det er liksom ikke det samme å kjempe med Tromsø og bygdelaget fra Bærum om seriegullet.  Det er litt for trauste og sympatiske. Det er ikke dermed sånn å forstå at jeg på noen måte ønsker Molde i medaljestriden heller selv om det sikkert hadde vært sjarmerende på sin lillebroraktige måte. Det jeg ønsker er flere gode lag i Tippeligaen, men det får man dessverre ikke ved å øke fra 14 til 16 lag.

Hvem vinner By-larm?

Jens - The Cute Crash Combo

It’s a long way to the top if you wanna rock’n roll. Det kan nok mange etablerte artister skrive under på. Det må spilles i hver en krok og gymsal. Ford Transit’er skal dyttes til nærmeste bensinstasjon. Utstyr skal lempes. Sikringer skal gå. Strenger skal ryke. Damer skal stikke. Du skal rett og slett ofre liv og helse for å få solgt nok plater og konsertbilletter til at det dekker husleia. Eller, du kan ha flaks. 

Flakselementet kommer til syne under det årlige By-larm som har tradisjon for å “føde” ett gjennombrudd hvert år.  Opp gjennom årene har atrister som BigBang, Sondre Lerche, Minor Majority og Tommy Tokyo fått tittelen “årets by-larmnavn”. Det skyldes like mye kvalitet  som tilfeldigheter, men i konkurranse med andre talentfulle band og artister skal man ha sin dose flaks for å stjele de største oppslagene. Det holder ikke å gjøre en bra konsert og få klapp på skuldra. Det handler om å være den som “vant” By-larm. Moslet, VG , Dagbladet og de riktige folka blir som  regel blir skjønt enige om hvem dette er. Det er bemerkelsesverdig sjelden at flere band stjeler overskriftene.

I år heier jeg selvsagt på The Cute Crash Combo. Etter å fulgt gutta i utallige konstellasjoner fra kjellerstua, via Urørt, Storås og Norwegian Wood er  de endelig klare for By-larm. På tide vil de selv hevde etter mange år, men sannheten er at det er først nå de er kapable til å sette alle andre i skyggen. Etter å ha lagt popstjerne-drømmen og artistnavn på is og hylle  begynte de å lage musikk som hadde noe. Noe som skilte dem fra mengden. Derfor ble City Lights og Die on my feet plukket opp av P3, og derfor er de et band det hviskes om i de rette kroker. Plate er spilt inn og ligger på vent. De som signer The CCC får et ferdig innspilt knall-album med på kjøpet. De som har hørt bandet live og liker rock’n roll blir ikke overrasket om gutta endelig får lønn for strevet. Men, så var det dette med flaks da…

Anbefaler alle å ta en lytt på Myspace så slipper jeg å utbrodere om at de er dundrende rocke-lokomotiv med en fantastisk vokalist (Jens Stuberg) og en trommeslager(Richard Sagen) som får trommemuskler ved å bestige selveste Mannfjellet. Det er rock’n roll det.

Da Saxon kom til bygda

De britiske heavy-legendene i Saxon har alltid stått sterkt i de østlige deler av Meråker*(det vil si Kopperå og Dalådal). Det hele startet da Øyvind i a-klassen fant en ryggsekk i veikanten på E75. I sekken lå blant annet en kassett  med et band ingen hadde hørt om. Coveret var såpass tøft at Øyvind ga den en sjanse. Saxon bestod testen og dagen etter var Øyvind i fyr og flamme da han satte på The eagle has landed på skolens stereoanlegg. Etter Wheels of steel på volum 11 var jeg og Nisse overbevist. And the rest is history…

Saxon hadde på den tiden allerede gitt ut 6 album så her fikk ferske platekjøpere en pangstart. Sammen med Iron Maiden og Def Leppard var de størst på heavy-scenen i England i starten på på 80-tallet. Etter hvert som drømmen om Amerika vokste sank dessverre kvaliteten. Plater som Innocence is no excuse og Rock the nations hadde enkelte höjdare, men var litt for glatte sammenlignet med klassikere som Wheels of Steel og Strong arm of the law.

Etter hvert som jeg oppdaget annen musikk dalte Saxon-interessen, men ikke mer enn at jeg kjøpte det som ble utgitt. Destiny og Forever Free er middelmådigheter i katalogen, mens Solid ball of rock fra 1990 huskes for en fantastisk tittel-låt. Jeg hoppet faktisk over et par album på slutten av 90-tallet før vi fant tilbake til hverandre med Killing ground i 2001.

I dag dumpet den splitter nye Into the labyrinth ned i postkassa. Deres 18. studioalbum på 30 år. Det låter tøft og tradisjonelt. Her flørtes det ikke med nye trender. Biff Byford synger bra og doble gitarsoloer funker fortsatt. Til og med kritikerne er positive. Det er selvsagt  ingen klassiker, men for en som bestilte Cd’en for gammelt vennskaps skyld er dette en bra reise tilbake til 1984.

PS: Saxon har gitt ut en drøss live-plater. Ingen av dem  er i nærheten av klassikeren The eagle has landed fra 1982. Takk til Øyvind (the Eagle) for introduksjonen.

*)Denne posisjonen bekreftes stadig ved sosiale sammenkomster (les: rølpefester) hvor Denim and leather og And the bands played on fortsatt fører til stagediving og NM i luftgitar.

Can’t buy me love

I skrivende stund linkes det meste av europeiske stjernespillere til Manchester City. Finanskrise er et ukjent begrep for Mark Hughes som visst nok har fått en milliard (jepp) å shoppe for. Hvis alt kan kjøpes for penger så ser jo framtiden unektelig lyseblå ut. Endelig skal det ansettes sølvpussere på City of Manchester Stadium…

For oss som har fulgt med dette notorisk ustabile laget en stund så kan vi minnes at de også tidligere har handlet dyrt uten alltid å få valuta for pengene. Sånn i farten kan jeg nevne:

Steve Daley: Ble tidenes dyreste spiller i engelsk fotball da han ble kjøpt fra Wolves for £1,43 mill i  1979. Ble solgt etter 20 måneder for £300.000 og topper fortsatt listen “The 10 biggest wastes of money in football history”. Han var et brukbart talent, men selv dagen han ble kjøpt var det bare en svært liten gruppe City-fans som mente han var verdt pengene; nemlig styret.

Lee Bradbury: Ny klubbrekord da Frank Clark punget ut £3 mill i 1997. Ble raskt døpt Lee Badbuy og bidro sterkt til at City rykket ned. Solgt videre for £1,5 mill noe som må betegnes som et røversalg.

Matias Vuoso: Må være den dyreste spilleren ingen har hørt om. Meksikaner, kjøpt av Kevin Keegan for utrolige £3,5 mill. Det er mye penger for en spiller som aldri fikk et eneste minutt med a-lagsfotball. Det aner meg i det minste at han har en god agent…

Rolando Bianchi: Kjøpt av Sven-Göran Eriksson for £8,8 mill sommeren 2007. Fikk trøye nummer 10 og skulle banke inn mål. Scoret fire mål på 19 kamper deriblant ett mot Bristol City i ligacupen. Det blir kjapt regnet ca 20 millioner norske kroner pr. scoring det. Selv i Svennis’ verden må da vel det være litt i overkant?

Dette var et knippe legendariske kjøp i nyere City-historie, og jeg skal hilse og si at denne lista kunne vært mye lengre. Det er derfor med moderat forventning jeg venter på neste krumspring på transfermarkedet. Spesielt etter som Robinho har vist seg som et vellykket kjøp så kan vi nok forvente en del nye Badbuy’er før neste solskinnshistorie. Derfor ser jeg helst at Mark Hughes tar det litt piano, for han kan være trygg på at det er neste manager han investerer for. Managerstolen er snart ledig, og når Jose Mourinho (eller en annen med skreddersydd dress) ankommer så vil han nok kjøpe sitt eget lag.

Jeg og andre City-fans som ikke har tatt av etter at vi ble “verdens rikeste fotball-klubb” tar Kaka, Etoo, Villa og de andre med et skuldertrekk. Jeg lar meg ikke kjøpe ’cause money can’t buy me love.  Et ligagull kommer før eller siden om vi så skal vente til Mons Ivar Mjelde tar over. I mellomtiden får vi nøye oss med å toppe lista over klassiske bom-kjøp.

1977 revisited

En gang i tida var tiern blå og kunne brettes. Den var verdt en formue, og ved å forvalte den rett kunne den gi god avkastning.  Jeg kunne bruke halvparten på Sølvpilen og en barnetimepose fra Brynhild. Resten ble ofte investert i fotballkort. 1 krone for en pakke. 6 kort i pakken. Det ble 30 blanke kort. I en slik bunke lå det muligheter. Innklemt mellom hårvotter med skjev tannstilling fra West Bromwich og Bolton (lett å se hva Frode Øverli er inspirert av) kunne selveste Kenny Dalglish dukke opp.  Selv om jeg allerede da var City-frelst var det ikke tvil om at Dalglish var kortet over alle kort.  Liverpools nummer  7 kunne nemlig byttes i opptil 10 kort av andre spillere av ymse kaliber. Skulle samlingen bli komplett måtte man hanke inn ukjente knall backer fra Notts County og Oldham.  Da var Dalglish (eller Dægglisch som det ble uttalt) god å ha.

Nå i 2008 er det fortsatt fotballkort på markedet. De gamle omsettes på QXL mens de nye står litt bortgjemt på Narvesen. Utseendemessig er lite forandret på 30 år bortsett fra mindre hår og mer styling på spillerne. I tillegg er det snart ingen med engelsk navn.

Grunnen til at jeg er oppdatert på dette er at 6-åringen i huset har oppdaget fotballkortenes gleder. Nå er prisen 15-doblet siden 1977, men spenningen og lykkefølelsen ved å åpne en pakke med 6 kort ser ut til å være uendret. 

Nå er det vel Torres og Ronaldo (måtte Gud forby!) som er mest verdt, men til min store overraskelse er det City-spillere i verdens fineste drakter  6-åringen  sier han ønsker seg aller mest.  Mulig dette er smisking på høyt nivå, men det gjør det utvilsomt mye lettere å donere 30 kroner i uka.

Fra venstre: Tueart – matchvinner i Ligacupfinalen 1976 med et spektakulært brassespark.  Hoddle – en av tidenes mest elegante midbanespillere i engelsk fotball. Dalglish – Bestemann på et meget godt lag. Worthington: Bohem med fantastiske scoringer.

PS: Denne blogg-posten er ikke skrevet etter massive krav fra leserne, men er det noen der ute som følger med så legg gjerne inn en kommentar.

Enkel matematikk

Ser at markedssjef Espeseth i RBK innrømmer at høye priser var årsaken til det lave publikumstallet i UEFA-cupkampen mot Brügge. Han trodde at E-cup i flomlys på senhøsten var ensbetydende med fullt hus og fullt pengeskrin. Slik gikk det ikke fordi publikum ikke verdsetter denne turneringen like høyt som Champions League (noe heller ikke UEFA eller tv-kanalene gjør).

Det kom altså 7000 færre betalende enn mot Strømsgodset, og da er det innlysende at Brüggekampen var priset langt over smertegrensen for kriserammede lommebøker, både hos menigheten og mer pengesterke VIP’er og sponsorer (det var glissent på deres balkonger også).

Derfor tillater jeg meg servere markedssjefen litt enkel matematikk: 12000 billetter med en snittpris på 400,- kr gir totalt 4,8 millioner kr i intekter. Ved å senke prisen med kr. 100,- pr. billett vil jeg anta at minimum 17000 hadde møtt opp. Det gir 5,1 mill totalt. Hadde man vært ekstra rause og omtenksomme og lokket med billetter til kr 250,- hadde det blitt bortimot fullt. La oss si 21000 betalende. Det gir 5,25 mill. Konklusjonen blir derfor enkel: Lavere pris – høyere inntekter. I tillegg kommer økt salg av overprisede kaffekopper og pølser. Det hadde sikkert blitt solgt litt mer merchandise fra RBK-shopen også. Skal ikke se bort fra at stinn brakke ville bidratt til 3 poeng heller.

PS: Som rutinert sesongkortinnehaver på riktig tribune slapp jeg unna med 240,- kr, men det er jo ikke alle forunt å finne de beste tilbudene…

Hvor er du nå bankmann?

Hei du kunderådgiver i Glitnir som ringte meg på forsommeren. Du som kunne fortelle meg at verdien på min enebolig hadde steget så voldsomt i det siste at jeg glatt kunne låne hundretusenvis av kroner utover det lånet jeg har i dag. Det kunne jo hende jeg kunne ha lyst på en ny lekker bil, en båt, hytte, eller rett og slett bare unne meg noe ekstra. Du nevnte også jeg kunne slå på stortromma til jul, og overraske familien med julegaver som slår alle tidligere rekorder. Det hadde vært noe. Diamanter og Lego for alle penga. Alt dette virket nært og realistisk hvis jeg lot Glitnir bli min største kreditor.

Kunderådgiveren stilte alle de riktige spørsmålene og trykte på de rette knappene. Riktig så flink tror jeg han var. Mulig han hadde jukselapp, men det merket jeg nesten ikke. Det eneste lille spørsmålet han glemte å stille var vel egentlig om jeg hadde økonomi til å betjene et vesentlig større lån. Kanskje var ikke det så viktig for Glitnir, men jeg valgte nå likevel å ta en vurdering. Etter en titt i glasskula og uten hjelp fra rådgivere kom jeg fram til at jeg ville være traust og forsiktig, og rett og slett fortsette som før.

Et pessimistisk valg må jeg ærlig innrømme og jeg angrer litt med tanke på den nye bilen jeg gikk glipp av. Så skulle du ringe igjen kjære bankmann så tror jeg sannelig jeg ombestemmer meg og kjøper hele pakken. Problemet er at jeg ikke husker navnet ditt, men du ringer vel tilbake. Eller ?.