Finn fram feierhatten Roar!

Roar Strand har nettopp vunnet sitt 15. seriegull. Ingen over , ingen i nærheten. At han har sin del av æren for gullet er det ingen tvil om. De fleste i Rosenborg nevner Roar som en inspirasjon på trening og et eksempel til etterfølgelse med sin innstilling og moral. Vi snakker om tidenes klubbspiller. Han som aldri forsvant til Tyrkia eller Sveits eller en annen liga vi i fotballstormakten Norge liker å kalle bakgård.

Ved siden av Nils Arne Eggen er nok Roar den som det trønderske publikum helst skulle sett på sokkel utenfor Lerkendal. I hvert fall hvis du spør dem i dag. Spør du  derimot om ett år tror jeg kanskje både Erik, Bent og Harald kommer foran i rangeringen. Roar, som fyller 40 i februar, har nemlig bestemt for ytterligere én sesong. De som har sett Roar på banen i det siste vil nok være enige i at det ikke er hans klokeste valg i karrieren.

Roar har alltid vært en lett-trent løpsmaskin, rimelig målfarlig og etter hvert taktisk meget klok. Teknikken som har vært på middels nivå har stort sett blitt kamuflert av en innsats ingen har vært i nærheten av. Hva så når løpsstyrken dabber av og basisteknikken svikter helt? Når de enkle pasningene går ut over sidelinja, og kroppen ikke holder 2 ganger 45.  Forsvarer han da en godt betalt plass i en tropp som er ferdige med et tungt generasjonsskifte, og som har vunnet et imponerende seriemesterskap?.

Kan et lag som skal slanke spillerstallen ta seg råd til at en av de best betalte ikke holder en hel fotballkamp?. Synes Roar selv at det er greit at han holder lovende unggutter ute av stallen når han selv kun er innpå i 2/3 av kampene og spiller i snitt 45 minutter  i disse?. Det gjør han tydeligvis og Erik Hamren er enig.

Bent Skammelsrud ble i sin tid dumpet av Åge Hareide etter en meget god sesong. Bent likte det svært dårlig, men falt heldigvis ikke for fristelsen om å trappe ned hos en middelhavsfarer på Østlandet. Derfor blir han husket som en fantastisk fotbalspiller. Det blir ikke en del andre som spilte så lenge at det oste oldboysfotball av dem. Roar, ikke gå i oldboysfella, det er ikke artig å se en gammel mann som prøver så godt han kan. Det er faktisk mye bedre å se en junior som gjør sitt beste for å spille seg inn i RBK-historien. Da kan Roar stolt stå på sidelinja som talentutvikler og inspirator, og samtidig bli husket som den Supermann har var.

Premier League fashion special

Premier League er endelig i gang og i stedet for å synse om hvor City havner, og om “De 4 store” endelig skal splittes velger jeg en annen vinkel. The Blog from Hell framstår som dere vet som trendy og oppegående. For å bekrefte dette imaget smeller jeg til med en aldri så liten fashion-blogg. For å ikke forlate fotballen helt er det Premier League outfits som skal vurderes.

I motsetning til til norske drakter som ser ut som handleposer har de engelske ofte vært i en egen klasse. Stilrene, klassiske og moderne, med kun en sponsorlogo. La det imidlertid være sagt. I år er det langt mellom lyspunktene. Derfor presenteres herved de 5 verste og 3 beste hjemmedraktene.

Nr 5 (fra bunnen): Tottenham

Denne er ikke grusom men den gule “pynten” er helt malplassert på en i utgangspunktet fin drakt. I tillegg er jo sponsorlogoen helt usmakelig både i innhold og utforming.

Nr.4: West Ham

80-tallet går visst aldri av moten, men det som var trendy den gang er og blir harry. Trodde aldri disse rutene skulle komme tilbake, men her har Umbro gått i retro-fella. Alt som er gammelt er ikke bra.

Nr.3: Everton

Nok en back to the eighties-drakt som skal minne om Evertons gullalder. Denne gangen er det hvite feltet større og mer malplassert enn noen gang. Fransk produsent, kinesisk sponsor og antageligvis en designer som er Liverpool-fan. Bortedrakta er enda verre. Svart og rosa… 

Nr.2: Bolton

Strekkoder gjør seg ikke på noe produkt. Ei heller en fotballdrakt. Det er ille nok å være Bolton-supporter, nå straffes de i tillegg med å bli scannet hver gang de skal handle egg og bønner.

Nr.1 Manchester United

Den verste til slutt. En i utgangspunktet en forferdelig drakt er “spritet” opp med en stor svart malplassert V. Dette bekrefter teorien  om at om at design er uvesentlig på Man. United-produkter. Det finnes en million tullinger der ute likevel som casher ut. 

Så til toppen av ligaen.

Nr.3: Fulham

Enkelt og smakfullt. Ingen vinkler og fiksfakserier her. En drakt mannfolk slipper å skjemmes i.

Nr.2: Burnley

Nyopprykkede Burney vant ligaen for 50 år siden. Dette markerer de med å kopiere gulldrakta. Klassisk drakt som oser 60-tall. Legg merke til at produsenten (Errea) har valgt å fjerne logoen for å gjøre drakta mest mulig autentisk. Synd denne får en kort karriere i PL. 

And the winner is… Manchester City!

Ekstrem rikdom medfører ofte smakløshet. Her er unntaket. Klassisk og stilren. Moderne og retro. Endelig er Umbro tilbake og resultatet taler for seg selv. Om ikke  City vinner ligaen så innrømmer selv de røde fra utkanten av byen at de knuser all motstand i denne kåringen.

Ekstrem idrett

Løping er tungt for de fleste av oss. Selv er jeg utslitt når jeg lander på trappa etter min faste runde på 35 minutter. Med dagens formnivå  kunne jeg kanskje løpt en times tid før kroppen ville gitt beskjed om at grensen er nådd. De som er i god form løper nok et par timer i strekk. De som er meget godt trent holder det kanskje gående i 3-4 timer. Da kalles du gjerne en aktiv idrettsutøver eller en gal mann i 40-årskrise. Hva kaller man så en fyr som løper 230 km med 26 innlagte fjelltopper på 38 timer og 20 minutter?

Han kalles Hallgeir Martin Lundemo og har nettopp utført en idrettsprestasjon så ekstrem at ingen tør prøve å gjøre det samme. Han besteg alle Meråkers 26 fjelltopper over 1000 meter i et maratonløp ingen har sett maken til. Han har gjennomført “The 26 Peaks Extremity Race”. Med PR-messig drahjelp av Petter Northug jr har han gjort sitt for å forsterke Meråkers posisjon som en idrettskommune nummer 1. Noen hevder kanskje at han ikke takker nei til litt blest omkring seg selv heller, men hvis man løper i fjellet i 38 timer så vil jeg si at den oppmerksomheten er velfortjent. Nå er jeg rimelig sikker på at det ikke var ønsket om PR som drev Hallgeir videre med vonde bein i regn og mørke, men rett og slett ønsket om å sette en vanvittig rekord. Medieoppmerksomhet får han likevel nok av til høsten som deltaker i 71 grader nord på TV Norge.

Lokalt har interessen vært stor og positiv til rekordløpet, men som i alle mindre samfunn sitter det noen grinebitere og surmuler. I Meråker murres det over at det kanskje er brukt noen kroner fra kommunens omstillingsmidler til dette løpet. Til det er det bare å si at hvem som helst kan søke om slike midler, og at det opp gjennom årene er skuslet borte offentlige midler på langt verre prosjekter enn dette. Langtidseffekten av Hallgeirs profilering av Meråker er massiv søknad til bygdas skigymnas og sommerlige idrettsskoler. På sikt tror jeg også at folk er villige til å betale for guidede toppturer med lokale idrettshelter. Slike pakketurer som inkluderer hotell og full forpleining er prøvd ut med suksess andre steder. De såkalte omstillingsmidlene i mine øyne brukt til sitt egentlige formål, nemlig å omstille Meråker fra industrikommune til idrettskommune.

En annen effekt er Meråkerbyggenes trivsel og form som blir bedre for hvert år etter at Hallgeir fikk satt de 26 toppene på kartet. Selv tviler jeg på at jeg hadde tatt med familien på Kluken (1110 m.o.h.) i fjor uten  Hallgeirs “hjelp”. I år står selveste Fonnfjellet for tur (1100 m.o.h.). Jeg har nemlig startet min egen variant av ekstremløpet, tilpasset mitt eget nivå: 26 topper på 26 år! Klarer jeg det regner jeg med at foregangsmannen står klar med fyrverkeri og champagne på Fongen i 2034…

PS: Hallgeir, du som er så Pr-kåt og googler deg selv daglig. Skriv gjerne en kommentar:)  Den oppfordringen går også til de øvrige tusener og atter tusener som leser dette.

Frelseren fra Opel

Det er mulig jeg ble hjernevasket i baksetet på en Opel Kadett 1969 modell. Etter at jeg i flere år leste  det svært fengende slagordet “ne gnit re trekkis – lepO” i bakruta har nok dette budskapet lurt seg inn bak hjernebarken for å bli værende. Det kan være årsaken til at jeg sverger til dette bilmerket. Gode erfaringer kan være en annen.

Midt i finanskrisen, mens konkursspøkelset lurte rundt General Motors våknet jeg av en stemme som sa: “Knut. Gå til nærmeste forhandler og bestill en Opel Insignia Sports Tourer”.  Jeg tok en prøvetur og ble overbevist.  GM gikk konkurs, men med nye eiere ser det ut som en av verdens største bilprodusenter er i starten på en ny æra. De har fått en pangstart med “Årets bil 2009″. Opel Insignia selger så det suser. Topper listene i mellom-Europa, og til og med i Norge er den en salgssuksess.

Mine bilvalg viser ganske godt hvor jeg har befunnet meg i livet. Det startet med en Kadett GSi. Deretter ble det Calibra 4×4. Når behovet for en nr.2 bil meldte seg fulgte en Vectra 2000. Så fikk hestekrefter vike plass for barnevogn og den ultrapraktiske Meriva ble valgt. Når så familien er fulltallig og både barnevogn og -seter krever sin plass var det ingen vei utenom en stasjonsvogn. Da kom heldigvis Opel Insignia som en gave fra himmelen. For ingen har vel tidligere sett en stasjonsvogn til en akseptabel pris som byr på noe mer enn god plass og snusfornuft ?.  Finnes det virkelig en artig familiebil ?. 

I tilegg til å ha et fantastisk design byr Opel Insignia Sports Tourer på en rekke artige og praktiske  finesser og ikke minst følelsen av å kjøre et kvalitetsprodukt. De som har savnet den såkalte “premiumfeelingen” i  Opel finner den her.  Lysteknologien er banebrytende. Insignia’en har verdens mest avanserte frontlykter. Den byr på 9 forskjellige modus som automatisk endrer seg etter lysforhold, hastighet og rattutslag. Hittil har jeg ikke brukt lysbryteren. Det er ingen grunn til å overstyre de geniale Adaptive Forward Lightning Plus. I mørke vestlandstunneler ble veggene lyst opp til glede for mine medtrafikanter, mens bilen automatisk blendet ned for møtende og forankjørende biler.

Ellers er min forholdsvis rimelige versjon utstyrt med regnsensor, innfelte tåkelys, utfellbart hengerfeste, mørktonet bakrute og sideruter, cruisekontroll, navigasjon,  integrert hands-free, og ikke minst usb-inngang for iPod’en (som kan legges i oppbevaringsboksen og betjenes fra midtkonsollen med all info på bilens LCD-skjerm.)   

Etter 200 mil kan jeg til slutt føye til at den er en drøm på veien. Kompakt og kontant, med gode seter. Jeg gleder meg til neste tur.

PS: Ne gnit re trekkis – lepO ! speilvendt og baklengs hvis du skulle lure.

Neil Young i boks

Du har gjort et bra valg av kone når hun uoppfordret går på Platekompaniet og handler Neil Young Archives vol. 1 på Blu-Ray, samtidig som du selv er i Frognerparken og opplever denne Young i levende live.

Emrik tror nesten ikke det er sant...

Nå hadde hun riktig nok forstått at jeg hadde intensjoner om å anskaffe den etterlengtede boksen, men det var jo pefekt å motta følgende SMS under en heidundrende versjon av Hey Hey My My:  “I boks” . Det må jeg virkelig si. Det er mye å si om denne boksen også. Selve anmeldelsen styrer jeg unna. Den har Bakke i Dagbladet tatt seg av ved å prøve å trille en 12′er på terningen.

Det ble altså Blu-Ray-versjonen. Jeg vil jo nødig gå glipp av et barndomsbilde av Neil eller et gammelt intervju med Stephen Stills. Jeg ser like mye fram til å bruke sene kvelder til å rote i det ekstremt omfattende materialet som finnes på Archives som å  høre demoer og uutgitte låter. Det fantastiske med Blu-Ray er at du kan gjøre begge ting samtidig. I tilegg kommer muligheten til å laste ned nye bilder,låter o.l. fortløpende rett i arkivet.

Nå har jeg foreløpig ingen Blu-Rayspiller, men snart kan gutta i huset takke Neil’ern for at de endelig får PlayStation3. Man skulle kanskje tro at jeg får abstinenser over å ha skattekista i hus uten å få nyte innholdet, men dette unngås  på en genial måte. Med i boksen ligger nemlig en kode for fri nedlasting av samtlige 128 låter. Så nå ligger de på iPod’en, i den beste MP3-kvalitet forståss (320 kbps). Lydmessig blir jo dette fattigmannsversjoner (for de virkelig audiofile). For min del holder det i massevis siden jeg foreløpig ikke har fått oppleve den uovertrufne lydkvaliteten som Neil har ventet på å presentere i alle år siden ideen om Archives ble lansert.

I Neil Young-kretser har lengselen etter boksen vært så stor at nye CD’er har blitt møtt med sinne da de har medført utallige utsettelser av denne utgivelsen. Selv har jeg med glede hørt på de siste årenes produksjon, og slått meg til ro med at før eller siden så trykkes det på release-knappen. Nå har det altså skjedd og det ser ut som det var verdt ventingen. Hva skal man nå se fram i mot ? Vel, siden dette er Volume 1 som dekker 1963-1972 så har vi nok kanskje enda 4 bokser å vente på. Det gjenstår å se om det blir kona som trår til også  neste gang…

Like a hurricane, Oslo, 11.06.09

 PS: Konserten var for øvrig formidabel. Turneens hittil beste set-liste som blant annet inkluderte tidenes råeste versjon av Pocahontas, og en sjelden Tonight’s the night.

Torsson

Det kommer mye bra fra Sverige. Alle vet jo å sette pris på Sibyllas hamburgare, Ahlgrens Bilar, billig lösviktgodis og brede fine veger som oppfordrer til “plattan i mattan”. At de også byr på dansbandmusik og Volvo får så være. Noen riper i lakken må man tåle.

De har en fantastisk hovedstad som får vår egen til å minne om en liten landsby (til tross for sine storbyproblemer). Beck og Wallander, Jägarna og Änglagård, Emil og Pippi,  Abba, Kent, Lundell og Gessle. For min egen del kan jeg legge til Mosebacke Records og andre vinylsjapper i  Stockholm. I tillegg til Torsson da.

Torsson er en skjult skatt som jeg ble introdusert for av min forholdsvis oppegående kollega Trond for en tid tilbake. Han viser stor  interesse for svensk glesbygd og obskure poporkester (noen vil kanskje kalle dette sært) og det er her Torsson kommer inn. Her får vi den svenske folksjälen presentert gjennom i overkant detaljerte tekster og vindskeive, snodige melodier. De har holdt på siden slutten av 70-tallet og er et kult-band på nivå med Vømmøl i Sverige. Rent musikalsk kan det til tider låte ille men det er de smått geniale tekstene som gjør at jeg til stadighet må sette på samleplata “Fritidsmusik” på iPod’en. Med hörlurar vel og merke.

Jeg anbefaler alle med musikinteresse som går lenger enn “de nye gitarkameratene” å laste ned noen låter. Hemsidan er også verdt et besøk. Noen utvalgte tekstperler får dere her:

D.K.W:

Jag minns en gammal bil från sextiett.
Den var rostig men den startade rätt så lätt.
När jag smorde in kolven med vaselin,
gick den bättre än en Singer snabbsömsymaskin.

Öresundstwist:

Färjan går över Öresund,
vi tar samma båt som sist.
Kaptenen han e glad o rund,
o vi får varsin påse Twist.

Det spelades bättre boll:

Bussen till Stadsparksvallen, avgick 20 i 6.
Jag hade med mig min pipa och ett paket kex.
Södra låg på nionde plats när det blåstes till spel.
Matchen började med att Kocken passade fel.

Til slutt noen utvalgte titler fra diskografien:

En rökare i krysset. Elmia – Jordbruksutställning. Lingonplockning. Det fjärde bästa bandet i Lund.

Hvem kan matche titler som dette ?

de Lillos for nybegynnere

De Lillos er utvilsomt et av de store navnene innen norskspråklig populærmusikk. Etter å ha holdt på i over 25 år er det likevel ting som tyder på at publikum følger samme utvikling som bandet, det vil si: de blir eldre.  Jeg så dem nylig sammen med 300 stort sett jevnaldrede på Blæst. Selv om konsertenvar meget bra, kom jeg til å tenke på at bandet som før fylte Samfundet jevnlig og vervet stadig nye årganger med studenter som fans, nok har mistet ltt av grepet.  Den siste skiva Huskeglemme (som er riktig så bra hvis jeg ikke husker feil) førte vel heller ikke til hysteriske tilstander. Studentene lastet vel ned Flink (med Ida Maria) og nøyde seg med det.

Det er altså ikke lenger en selvfølge at alle kan Suser avgårde,  Sveve over byen og andre klassikere baklengs i søvne. Likevel finnes det garantert en del oppgående folk der ute som vil sjekke ut et av 80- og 90-tallet største norske band. Det er her The Blog from Hell kommer til unnsetning og presenterer en kjapp rundtur i diskografien og presenterer de Lillos for nybegynnere.

de Lillos er for mange et lett og luftig pop-orkester med banale tekster. Her er  4 höjadare i kategorien BANALE MEN GENIALE POPLÅTER:

• Tøff i pysjamas
• Vår
• Beibi
• Nei ikke gjør det

Nostalgisk har Lars Lillo trolig vært fra han ble født. I sjangeren NOSTALGI er det kamp om en topp 5 plassering. Valget falt på:

• Siste sommerferiedag
• Da tieren var gul
• Glemte minner (skrevet av pappa Per)
• Frognerbadet
• Dynamo

De som har opplevd bandet live vet at Lillos er et fullblods rockeband som nesten matcher Crazy Horse på en god dag. Her er de store låtene i kategorien ROCK. Felles for disse er at de kommer best til sin rett på live-plata Mere (for ikke snakke om VHS’en! DVD’en Enda Mere er sikkert bra den også).

• Arne
• Suser avgårde
• Venter på telefon
• Stakkars Oslo
• Kokken Tor

For de som foretrekker pop-bandet er det tett i mellom POP-PERLENE:

• Suser avgårde (studioversjonen denne gangen)
• Neste sommer
• Nå lever den av seg selv
• Vakre dager
• Min beibi dro avsted

Bassist Lars Fredrik Beckstrøm er en ganske effen låtskriver han også med flere klassiske historier. Her er de beste BECKSTRØM-LÅTENE:

• Torkel Ravndal
• Balladen om Kåre og Nelly
• 1984
• Salih & Rose
• Månemann

Alt har ikke vært tull og tøys. Svært lite faktisk. Her er de beste i kategorien DYPE OG PERSONLIGE LÅTER:

• Klokken er mye nå
• Søvn
• Triste dager
• Stum
• Mor

Vel. Dette var det essensielle. Jeg har ikke glemt den store Hjernen er alene. Den faller utenfor alle kategorier, men anbefales på det varmeste til alle nybegynnere. Jeg runder av med noen svake øyeblikk i kategorien IRRITERENDE LÅTER SOM HANDLER OM MAT:

• Brød
• Lage mat
• Soppesmørbrød
• Sil vous plait (kanskje ikke så mye mat, men det er nå i det miste en Cafè)

Takk for oppmerksomheten og værsågod til alle som nå løper til nettbutikken for å laste ned godbitene. Kjøp heller den doble live-CD’en Mere sier nå jeg.

Vinteridrett ?

Ett eller annet er galt når Barne-OL (på ski) og seriestart i Tippeligaen foregår på samme dag. Fra Blå Extra og kvikk-lunsj på Selbuskogen til Kjeldsberg-kaffe (skvip) og Stratos på Lerkendal i løpet av noen timer.  Seriestart skal være enden på en lang vinter og samtidig markere at skia kan settes bort. Når så sesongen starter samme helg som det er verdenscup i langrenn i Granåsen må det være lov å få spørre; Hvorfor?

Svaret må vel være det latterlge vedtaket om å utvide tippeligaen fra 14 til 16 lag. Hva skal vi med 4 ekstra serierunder ? Er ikke nivået labert nok allerede ? Utvidelsen vil føre til en drøss totalt uinteressante kamper utover høsten, og vil bidra til at både publikumssnitt og kvalitet synker. Når færre folk møter opp for å se dårligere fotball synker også markedsverdien. Ligaen blir mindre attraktiv for sponsorer og publikum. De eneste som holder trykket oppe vil være media som har betalt rikelig for sine rettigheter og dermed må invitere til paneldebatt for hvert sleivspark og hver tvilsomme dommeravgjørelse. Fotball-”ekspertene” går gode tider i møte, men de må nok passe seg utover sesongen når Martin, Steinar, Henning og andre som har fått sparken banker på døra hos Davy og Arne og ydmykt tilbyr sin kompetanse.

Tilbake til Søndag. Barne-OL gikk strålende og til tross for at det var kanskje bare en sommerfugl i magen måtte turen gå til Lerkendal for min 23. strake serieåpning. Man svikter da ikke etter  par sesonger fri for titler?.  Banen minte om en åker i Vest-Sahara og forventningene til kampen var ikke akkurat høye. Men så skjer det. Steffen vinner i lufta, Annan og Tettey vinner på bakken og plutselig er det noe som minner om gode gamle Rosenborg. Sesongen kan begynne likevel. Det var ikke for tidlig. Det var på tide!.

Nå er ikke Vålerenga under Martin Andresens forsøk på ledelse noen indikator på om RBK har blitt bedre enn i fjor. Vi får la det gå noen runder, men etter første serierunde å dømme er det ingen soleklare utfordrere å skue. Det som er litt trist er at gode gamle fiender  som Brann og Lillestrøm skal få nok med å komme seg på øvre halvdel. Det er liksom ikke det samme å kjempe med Tromsø og bygdelaget fra Bærum om seriegullet.  Det er litt for trauste og sympatiske. Det er ikke dermed sånn å forstå at jeg på noen måte ønsker Molde i medaljestriden heller selv om det sikkert hadde vært sjarmerende på sin lillebroraktige måte. Det jeg ønsker er flere gode lag i Tippeligaen, men det får man dessverre ikke ved å øke fra 14 til 16 lag.

Hvem vinner By-larm?

Jens - The Cute Crash Combo

It’s a long way to the top if you wanna rock’n roll. Det kan nok mange etablerte artister skrive under på. Det må spilles i hver en krok og gymsal. Ford Transit’er skal dyttes til nærmeste bensinstasjon. Utstyr skal lempes. Sikringer skal gå. Strenger skal ryke. Damer skal stikke. Du skal rett og slett ofre liv og helse for å få solgt nok plater og konsertbilletter til at det dekker husleia. Eller, du kan ha flaks. 

Flakselementet kommer til syne under det årlige By-larm som har tradisjon for å “føde” ett gjennombrudd hvert år.  Opp gjennom årene har atrister som BigBang, Sondre Lerche, Minor Majority og Tommy Tokyo fått tittelen “årets by-larmnavn”. Det skyldes like mye kvalitet  som tilfeldigheter, men i konkurranse med andre talentfulle band og artister skal man ha sin dose flaks for å stjele de største oppslagene. Det holder ikke å gjøre en bra konsert og få klapp på skuldra. Det handler om å være den som “vant” By-larm. Moslet, VG , Dagbladet og de riktige folka blir som  regel blir skjønt enige om hvem dette er. Det er bemerkelsesverdig sjelden at flere band stjeler overskriftene.

I år heier jeg selvsagt på The Cute Crash Combo. Etter å fulgt gutta i utallige konstellasjoner fra kjellerstua, via Urørt, Storås og Norwegian Wood er  de endelig klare for By-larm. På tide vil de selv hevde etter mange år, men sannheten er at det er først nå de er kapable til å sette alle andre i skyggen. Etter å ha lagt popstjerne-drømmen og artistnavn på is og hylle  begynte de å lage musikk som hadde noe. Noe som skilte dem fra mengden. Derfor ble City Lights og Die on my feet plukket opp av P3, og derfor er de et band det hviskes om i de rette kroker. Plate er spilt inn og ligger på vent. De som signer The CCC får et ferdig innspilt knall-album med på kjøpet. De som har hørt bandet live og liker rock’n roll blir ikke overrasket om gutta endelig får lønn for strevet. Men, så var det dette med flaks da…

Anbefaler alle å ta en lytt på Myspace så slipper jeg å utbrodere om at de er dundrende rocke-lokomotiv med en fantastisk vokalist (Jens Stuberg) og en trommeslager(Richard Sagen) som får trommemuskler ved å bestige selveste Mannfjellet. Det er rock’n roll det.

Da Saxon kom til bygda

De britiske heavy-legendene i Saxon har alltid stått sterkt i de østlige deler av Meråker*(det vil si Kopperå og Dalådal). Det hele startet da Øyvind i a-klassen fant en ryggsekk i veikanten på E75. I sekken lå blant annet en kassett  med et band ingen hadde hørt om. Coveret var såpass tøft at Øyvind ga den en sjanse. Saxon bestod testen og dagen etter var Øyvind i fyr og flamme da han satte på The eagle has landed på skolens stereoanlegg. Etter Wheels of steel på volum 11 var jeg og Nisse overbevist. And the rest is history…

Saxon hadde på den tiden allerede gitt ut 6 album så her fikk ferske platekjøpere en pangstart. Sammen med Iron Maiden og Def Leppard var de størst på heavy-scenen i England i starten på på 80-tallet. Etter hvert som drømmen om Amerika vokste sank dessverre kvaliteten. Plater som Innocence is no excuse og Rock the nations hadde enkelte höjdare, men var litt for glatte sammenlignet med klassikere som Wheels of Steel og Strong arm of the law.

Etter hvert som jeg oppdaget annen musikk dalte Saxon-interessen, men ikke mer enn at jeg kjøpte det som ble utgitt. Destiny og Forever Free er middelmådigheter i katalogen, mens Solid ball of rock fra 1990 huskes for en fantastisk tittel-låt. Jeg hoppet faktisk over et par album på slutten av 90-tallet før vi fant tilbake til hverandre med Killing ground i 2001.

I dag dumpet den splitter nye Into the labyrinth ned i postkassa. Deres 18. studioalbum på 30 år. Det låter tøft og tradisjonelt. Her flørtes det ikke med nye trender. Biff Byford synger bra og doble gitarsoloer funker fortsatt. Til og med kritikerne er positive. Det er selvsagt  ingen klassiker, men for en som bestilte Cd’en for gammelt vennskaps skyld er dette en bra reise tilbake til 1984.

PS: Saxon har gitt ut en drøss live-plater. Ingen av dem  er i nærheten av klassikeren The eagle has landed fra 1982. Takk til Øyvind (the Eagle) for introduksjonen.

*)Denne posisjonen bekreftes stadig ved sosiale sammenkomster (les: rølpefester) hvor Denim and leather og And the bands played on fortsatt fører til stagediving og NM i luftgitar.